22.sep.2009
Soloppgang
EN PADLETUR I TERJE VIGENS ÅND
Over Skagerak i kajakk
Bakgrunn
På sensommeren 2006 gjennomførte undertegnede sammen med Bård Christian Jensen, en kajakktur fra Bergen til Stavanger. Målet var å padle de 187 kilometerne fra våg til våg på under 1 døgn, noe vi klarte med den solide marginen av hele 25 minutter. I løpet av turen begynte vi å filosofere over hva den neste utfordringen burde være. Viktig for oss rundt 40-årene å stadig finne på nye egotripper der vi kan bevise egen manndom, ettersom den jo kan være sviktende på andre viktige områder?.Uansett begynte vi å sysle med tanken om å krysse Skagerak i kajakk, noe ble mer og mer interessant ettersom tiden gikk og vonde minner fra Bergens turen ble mer og mer uklare. Da vi børstet støv av gamle historie og litteratur kunnskaper registrerte vi at 2009 markerte 200 års jubileum for Terje Vigens episke rotur over Skagerak for å hente bygg til sin sultende familie. Historien var både spennende og inspirerende, det kunne være moro å sette vår egen kryssing inn i en slik. Interessant å se om vi kanskje var like tøffe som Henrik Ibsens og Grimstads egen Terje Vigen.
Da plutselig Len Ystmark fra Seabird Designs ringte og lurte på om vi kunne være interessert i å bli med på et opplegg med å krysse Skagerak i Terje Vigens ånd falt plutselig de fleste brikkene på plass. Tanken var å krysse Skagerak, med landing i Grimstad området for å hedre de modige menn som rodde til Danmark under blokaden og hungersnøden i 1809. Opplegget ville sponsordekkes av Ringnes Battery, som umiddelbart tente på ideen. Dermed var rammene klare, og planleggingen kunne begynne for alvor. Det var jo litt sent på året i forhold til hva som var optimalt, men kryssingen burde være gjennomførbar om været var rimelig stabilt.
Planlegging
Korteste praktiske strekk over Skagerak viste seg å være strekningen Hirtshals ? Grimstad, totalt 125 kilometer. Ettersom vi allerede var i midten av august begynte det å haste med å finne et gunstig tidspunkt, da dagene stadig ble kortere og høsten lurte rett om hjørnet. Uheldigvis har ikke sommeren akkurat imponert med stabile høytrykksperioder, som vi ville være rimelig avhengige av. Det var heller ingen i sikte i slutten av august, og utallige søk på diverse værprognoser og www.yr.no gav heller ingen løfter om stabile forhold. Vi hadde konkludert med at padlingen ville kunne gjennomføres på drøye 15 timer, noe som gjorde det akkurat mulig i dagslys vinduet. En viktig forutsetning var at det ikke var motvind eller særlig motsjø, som ville dra snittfarten lavere enn de drøye 4 knop vi ville måtte holde.
Etter hvert dukket det opp en høytrykksperiode i midten av september. Vi satte padledagen til torsdag 17. september, med neste dag som alternativ. En rekke utfordringer knyttet til vind, bølger, strøm og kryssende trafikk måtte vurderes i forkant av gjennomføring. Vi konkluderte med at vi ville få vekslende strømforhold, og lite vind på den aktuelle dagen. Noe bølger var varslet til morgenen, men avtagende utover formiddagen. Varselet vi benyttet fra Yr.no viste seg å være svært treffsikkert, både med hensyn til været og marinogrammet. Skagerak er preget av mye båttrafikk, men vi vurderte det som forholdsvis greit å navigere utenom denne, ettersom vi ville være synlige gjennom følgebåtens tilstedeværelse.
Sikkerhet
Vi fant ut tidlig i planleggingen at vi ønsket å bruke følgebåt under kryssingen. Var vel også en rimelig tydelig anbefaling hjemmefra, som måtte etterkommes om vi skulle håpe på å få de nødvendige tillatelser. Vi fikk ordnet med en Viksund 290 St. Cruz til formålet, med god plass til følgemannskap og fotograf fra sponsoren. Videre utarbeidet vi en sikkerhetsplan som inneholdt 10 veipunkter, som vi ville følge slavisk under kryssingen. Denne planen ble formidlet til Hovedredningssentralen i Sør-Norge, som ville følge overfarten med oppdateringer underveis. For oss var vissheten om oppfølging svært betryggende, og vi er takknemlige for servicen fra HRS. Følgebåten stod for kommunikasjonen med HRS underveis, noe som fungerte utmerket med unntak av et litt mer snevert GSM dekningsområde enn det vi hadde antatt. Vi hadde med oss to håndholdte VHF-sett, som vi kunne benytte til å kontakte annen trafikk med, dersom en nødssituasjon skulle oppstå.
Gjennomføring
På plass i Hirtshals onsdag før selve dagen er det en rekke praktiske forhold vi må ordne opp i. Alt må være klart slik at vi kan være på plass og klar i havna kl 0500 neste morgen i påvente av grålysningen. Jeg føler spenningsnivået stiger i takt med vinden utover dagen, og liker ikke synet av at alle flagg står rett ut samtidig som brenningene fråder på andre siden av moloen. Verre er det at mageinfeksjonen, jeg fikk med fra Budapest uken før, ikke synes å ha sluppet taket. Heldigvis vet jeg ennå ikke hva den skal gi meg av opplevelser det neste døgnet. Når følgebåten omsider ligger fortøyd i havna føler vi at alt er klappet og klart, vi er klar til å være nesten like tøffe som Terje Vigen.
Bård Christian Jensen
Klokka er 5 om morgenen i Hirtshals havn, stupmørkt og i overkant mye vind. Hører brenningene dundre i land utenfor moloen, og konkluderer raskt med at vi ikke kan padle i stummende mørk. Bård sjekker forholdene ved innseilingen, og rapporterer om mye og urolig sjø. Kan fort bli en tøff start. En lokal fisker bivåner forberedelsene, og forsikrer oss om mye roligere forhold bare vi kommer noen kilometer ut fra land. Han garanterer også for at vinden vil dø helt ut før han ønsker to gale nordmenn lykke til over til Norge. Viser seg at fiskerens melding var 100 % riktig, kanskje han har kontakter med andre makter? Bård er klar før meg, for en av mine siste forberedelser før jeg entrer kajakken er å kaste opp frokosten igjen. Deilig følelse, og sjelden en god oppvarming når man skal prestere fysisk de neste 15 timene. Håper uansett at det skal gi seg, og hopper i båten. Vi er endelig i gang, Skagerak skal krysses i kajakk.
Kjetil Berakvam
Bårds opplevelse
Våkner kl 0345 av vekkelyden fra mobilen. Halvveis i ørska kler jeg på meg padletøyet, pakker ned resten av bagasjen og gjør meg klar for frokost 0415. En titt ut av vinduet bekrefter at det fremdeles er betydelig vind, flaggene står fremdeles temmelig rett ut og det er nok 6-7 sekundmeter igjen av vinden som lå rundt 10 sekundmeter dagen før. I følge yr.no skulle vinden roe seg betraktelig mot kl 0600 så jeg prøver å ikke bekymre meg. Tanken på å måtte utsette en dag eller i verste fall reise hjem igjen uten å ha prøvd virker lite fristende ? for å si det mildt. Vi får i oss en god frokost på hotellet. Dersom servicen vi fikk på et så ukristelig tidspunkt er representativt for danske hoteller skjønner jeg hvor utrykket "godt å være norsk i Danmark" kommer fra. Manglet ingen ting der i gården. Prøvde å få i meg så mye som mulig lavfibermat som mulig, dvs pøse på med hvitt brød og fett pålegg. En triatlonkompis hevder dette er en god måte å unngå forstyrrende dobesøk den nærmeste tiden. Har bestemt meg for å ikke gå i følgebåten for å gå på do, såfremt det ikke er siste mulighet for å kunne gjennomføre turen. Har en avskåret drikkeflaske for urinering så det går rimelig greit i relativt urolig vann - uten å miste særlig tid. Vinden er nå noe mindre hissig men fremdeles merkbar, bølgene fra utsiden av havna og moloen høres kraftig og det er bekmørkt utenfor det gule lyset fra lyktene i havna. Jeg legger alt utstyret som jeg skal trenge i løpet av dagen, i kajakken før jeg tar meg en liten rekognosering ut mot åpningen av havna for å føle litt på utstyret og elementene. Dette er faktisk første gangen jeg sitter i kajakken og padler med den åren som Seabird har utstyrt oss med. Vi fikk låne en eldre modell av kajakken av en kamerat av Kjetil i oppkjøringen til turen. Dette for å bli litt kjent med båten og vi hadde også fått hver vår åre av samme typen en måned før, så vi var ikke helt uforberedte. Jeg hadde noen bekymringer knyttet til roret og til årens overflate finish. På testkajakken hadde jeg problemer med å få godt rorutslag på surf uten å måtte løfte foten fra dørken for å legge tærne helt frem. Dette virket bedre på denne modellen. Ute i åpningen av havnen er det fremdeles mørkt og jeg merker refleksjons-sjø i alle retninger. Klokken er nå 0530 og vi burde etter planen være i gang nå. Jeg padler tilbake for å få med meg Kjetil som holder på med sin egen klargjøring. Han mener vi bør vente til det blir lysere ? og han virker ikke å være helt i slag. Jeg lurer på hva som plager ham - normalt er han temmelig på "bittet" når ting begynner å dra seg til. Kl 0555 glir vi i alle fall ut fra marinaen og i det vi runder siste kaien ut mot havet starter vi klokkene og nullstiller GPSene. Klokken er 0602 og vi er i gang.I det svake lyset er det store dønninger som kommer fra flere retninger, det er ikke spesielt vanskelig men litt ubehagelig, siden det ikke er mulig å finne et mønster blir det til at jeg hele tiden må sitte litt anspent for å møte den neste kombinasjonen av bølger. Det var også vanskelig å få sett noe særlig på GPSen for å sjekke om vi hadde en god kurs. Kjetil som har en litt større motor en meg, legger seg noen titalls meter foran mens vi kjører rett på lyktene som markerer trygg led. Vi holder stort sett denne retningen men jeg ser at vi dras mot vest og at vi også må ha noe medstrøm siden farten nå ligger mellom 9 og 10 km i timen. Etter en time begynner bølgene å bli mindre rotete og dagslyset kommer sterkere sammen med en flott oransje soloppgang bak på styrbord siden. Ting begynner å se bedre ut - men ikke før er tanken tenkt så roper Kjetil noe om sjøsyke og bekymringsnivået faller tilbake der det nettopp lå. Etter hvert kommer det også lyder som ikke kan misforståes, jeg legger kajakken min langsmed og holder kajakken hans mens han brekker seg. Jeg prøver å få ham på positive tanker men sjøsyke er ikke lett å motarbeide med psykologi - ikke er jeg noen utpreget psykolog heller. Men vi fortsetter en time til med god fart og under stadig bedre padleforhold. Det eneste som bekymrer meg nå i tillegg til Kjetils tilstand er at mine egne håndledd, spesielt det venstre, begynner å bli ømt og stivt. Jeg må stadig slippe opp og riste løs. Dette var absolutt ikke den starten jeg hadde ønsket meg.
Kjetil gir opp.
Kjetil klarer ikke å ta til seg vått eller tørt og etter drøye to timer og 19 km med padling orker han ikke mer. Han roper til meg "kjør på Bård, dette klarer du alene - jeg går i båten". Jeg svarer ok og at jeg fortsetter på kursen og at han eventuelt kan ta seg en pause i båten for spise osv. Nå har jeg et dilemma, om ikke akkurat "Sophies valg". Jeg ser to muligheter; fortsette alene eller avbryte og gjøre ett nytt forsøk med Kjetil dagen etter. Jeg velger det første, sannsynligvis fordi man blir litt robot i sånne situasjoner og "ikke faen om jeg gir meg" genet har slått inn med full kraft. Men resten av turen har jeg en finger som stikker meg rett i samvittigheten. Dette skulle jo egentlig være et samarbeidsprosjekt og ikke en sologreie. Erfaringene fra den forrige langturen vår var jo at nettopp det å være to var en stor styrke når ting begynte å butte imot. Siden motivasjons nivået svinger gjennom slike påkjenninger vil man være i ulike faser og den andre kan dra den første opp av den mentale hengemyren igjen, når det røyner på. Nå måtte jeg altså klare meg alene - kun hjulpet av tomler opp og muntre tilropene fra følgebåten.
"Ja vel" sier jeg til meg selv - det er det man sier i Stavanger når det ikke noe annet å si. Jeg prøver å slutte å tenke på de vonde håndleddene og at det er ca 12-13 timer igjen, jeg padler jevnt og trutt og ser at estimert ankomsttid (ETA) kryper mot stadig bedre tider. På det beste var ETA kl 1855, da lå snittfarten på ca 8,8 km/h på de første 30 km. Havet lå nå speilblankt og det var lite som skjedde av underholdende verdi. Av dyreliv var det ikke mye å se på; noen ansamlinger med røde rekelignede smådyr som lå i overflaten i stimer som var som baller på rundt meteren. Av mangel på noe bedre kalte jeg det krill og hadde en liten forventning om kanskje treffe noen større dyr som beitet på disse stimene. Det gjorde jeg imidlertid ikke. En annen trivelig gjeng var en håndfull med alkekonger som drev på med sitt og dykket ned i store havet. Ikke redde for dypet disse småtassene nei. Etter mange timer med padling kun avbrutt med spising, drikking, risting av håndledd og skuldre passerte jeg halvdistanse. Denne milepælen ble markert med et trøyeskift. Padletrøyen fra NRS begynte å bli kald og jeg hadde behov for noe som kunne gi varmt blod til håndleddene. Jeg fikk langet ut en ulltrøye og byttet mens jeg lå parallelt med kajakken til Kjetil som hang bak følgebåten. Jeg tenkte at det kunne kanskje være en ide og flatstille den vridbare åren siden det tross alt var lite vind. Jeg ville da kunne padle uten å måtte vri åren med det vonde håndleddet. Som sagt så gjort. Det tar meg en halvtime før den nye padlestilen sitter uten at jeg stadig setter den feil i vannet. Jeg konkluderer med at det vil ta meg en time å venne meg til høyrestyrt åre - så kanskje vi alle burde kvittet oss med de venstre styrte årene en gang for alle ? som et av de få land i verden som har dette.
På den norske siden av Skagerrak er det forbausende lite trafikk, eneste båten av et visst format er en sinnsykt stor yacht som kom rett ut fra land. Fant senere ut at dette var verdens største og dyreste luksusyacht. Den skal være 155 meter lang og koste hele 350 millioner dollar eller rundt 2,1 milliarder norske kroner. Det ropes fra følgebåten at det er land i sikte, de kan se de ytterste øyene hevdes det. Jeg ligger noe lavere i vannet og ser ingen ting, har en snikende følelse av de prøver noen motivasjonstriks. Men etter en halvtime ser jeg også noe som ikke er skyer. Ifølge GPS?en skal det være ca 6 timer igjen, mao ingen grunn til å tro at smertene i håndledd og skuldre skal nærme seg en avslutning. Og ganske riktig, det føles som å ta armhevinger mens en ser på at en løvetann gror. Jeg skjønner raskt at det som ser ut som øyer i havet er fjelltopper lenger inne over land som vokser ultrasakte opp av havet. Den svake sydvesten på et 3-5 sekundmeter som ble varslet på yr.no begynner nå å bli merkbar, det gjør også en motstrøm som veksler mellom 1-1,5 km/h rett i mot. Det dukker også opp noen lange havdønninger fra sydvest som jeg anslår til ca 1,5 meter med minst 20 meter mellom toppene. Jeg prøver å ikke tenke for mye på distansen som er igjen og bruker det neste waypunkt som delmål. Hele turen er delt opp i 10 waypunkter i havet pluss to waypunkter inne i Grimstads skjærgård. Dvs at det var ca 10-11 km mellom hvert virtuelle nes. Jeg kjører mer og mer mekanisk og føler meg som en krysning mellom en zombie og duracellkaninen. Et par battery bokser fra følgebåten gir sponsoren noen bilder han kanskje kan bruke men også nye krefter til å øke trykket noen kilometer til.
Bård girer opp med Battery!!!!
Solen henger nå lavt på himmelen og jeg begynner å bli usikker på om jeg ville rekke inn før det ble stummende mørkt. Det vil være ekstremt ergerlig om jeg må gi meg på grunn av mørket. Jeg har nå en fart som ligger og vipper rundt 7 km/h. Motstrømmen får jeg bekreftet i spisepausene, da viser GPSen en god km/h i retning Danmark. Jeg kjørte på videre og passert waypunkt 9. Jeg vurderer alternative ilandstigningspunkter siden ETA i Grimstad havn nå er kl 22. Solen går ned i horisonten og jeg har nå en god time før det blir mørkt. Heldigvis er himmelen over Grimstad blå og klar, slik at den lyse bakgrunnen gir meg maksimalt gode lysforhold. Jeg bestemmer meg for å fokusere på Hesnesbregen. Jeg vet at den ligger kun et par km etter waypunkt 10. Jeg har nå vindbølger rett inn fra siden og ca hver tyvende er så stor at jeg måtte legge kajakken over for ikke å få 10 liter i fanget. Et par av de største fylte god opp i spruttrekket og jeg kjenner at det begynner å legge seg litt vann i båten. Samtidig begynner jeg å bli pissetrengt og jeg vurderer å bare la det stå til. Siden jeg likevel burde øse og feste spruttrekket skikkelig tar jeg med en liten pisse- og øsepause. Følgebåten ligger ca 150 meter bak meg til styrbord og jeg tar sjansen på at de følger med og gjør et lite C-moment. Av med spruttrekket frem med flaske - ahhh - en god halvliter går overbord før jeg øser 7-8 liter med sjøvann. På an igjen for finalen, jeg kan se den røde blinken på Bregen og har kun fokus på den. Jeg ser at GPSen som jeg nå har satt bakgrunnslys på, kun har en strek igjen på batterindikatoren. Jeg håper det holder til jeg er innenfor kjent farvann.
Enda er det ingen ting jeg kan dra kjensel på i Grimstads skjærgård. Etter å vært student og dykker i Grimstad i to år er jeg rimelig kjent på utsiden men det eneste halmstrået i en svart og konturløs fastlands silhuett er den røde lykten som blinker mot meg. Der var det brått slutt på batteriene og jeg anslår (ren gjetting) resterende distanse til 2-3 km. Klokken er nå 2050 og det er lite lys igjen å glede seg over. Jeg kan så vidt se bølgene rett foran meg og prøver å møte de største slik at de ikke knekker inn over kajakken. Kl 2115 passerer jeg den røde lykten på Hesnensbregen og ser nå nada av sjøen rundt meg, hodelykten er nærmest en vits og bidrar kun til tap av nattsyn. Jeg kaller det dagen og legger ned åren. Dette definerer jeg lett som "den yderste nøgne ø" og en utrolig lettelse over å være fremme brer seg. Tankene går til Terje Vigen som ikke fikk føle den samme gleden siden han på dette tidspunktet av reisen ble innhentet av den britiske lettbåten og sendt i fangenskap mens familien senere sultet i hjel. Jeg får følgebåten bort og kravler ombord på stive bein. Endelig - hjernen er nærmeste som i rus av lykkefølelse. 15 timer og 15 minutter og 115 km med hav er tilbakelagt. Aldri mer alene i kajakk over Skagerak! Det var for drøyt. Kun min nærmeste familien i den ytterste nød ville kunne sende meg ut igjen. Eller kanskje en telefon fra Kjetil om noen år..........
Bård
Min opplevelse
Min opplevelse over Skagerak skulle vise seg å bli en helt annen, dessverre. Ut fra Hirtshals var det krevende, med dønninger på opp til 3 meter med vindbølger i tillegg for å gjøre det ekstra moro. Farvannet var preget av grunner og sandbanker, som gav mye rot i bølgestrukturen. Satt i kajakken og var sjeleglad for ikke å befinne meg i følgebåten som virkelig kaster på seg og ruller til alle kanter. Lykke til tenker jeg for meg selv, for jeg ser at kona mi, Therese, ikke er spesielt begeistret over forholdene i følgebåten.
Dead Man på akterdekket, Therese ligger under teppet:)
Seabird Expedition viser seg å være en utmerket kajakk i de forholdene vi opplevde. Båten var tett, lettdrevet, komfortabel og svært stabil. Opplevde ingen problemer med balansen under de rådende forholdene, selv om det i begynnelsen var svært mørkt og vanskelig å se bølgene. Expedition er en utmerket tur og ekspedisjons kajakk, som jeg uten forbehold kan anbefale.
Farten er god, men jeg merker raskt at noe ikke stemmer i kroppen. Er døsig og til dels litt svimmel. Sjøsyk allerede lurer jeg på, har jo aldri opplevd det i kajakk før? Kjører på i en time, forholdene på sjøen er mye bedre, men jeg er blitt mye verre. Brekker meg stadig, og klarer verken å drikke eller spise noe. Snakker litt med Bård, og sier jeg har problemer. Vi fortsetter uansett blir vi enige om, men etter en ny time er min motiverte psyke og steinklare kropp redusert til et vissent løv som garantert aldri vil klare denne kryssingen i dag. Bård er selvfølgelig skuffet, men jeg har tro på at han fikser dette alene for jeg kjenner ham jo som en seig jævel. Selv må jeg vaklende krype opp i følgebåten, skuffelsen er ekstrem, og jeg føler at jeg svikter alle i laget som har jobbet så mye for å realisere vår drøm om å være like tøffe som Terje Vigen. Har sjelden hatt en så sterk følelse av nederlag og bitterhet. Skjønner etter hvert at det neppe er sjøsyke, men min plagsomme venn fra Budapest som herjer med kroppen min. Min kryssing av Skagerak blir stort sett preget av minnene liggende på akterdekket, kun avbrutt av plagsomt hyppige toalettbesøk. For å toppe det hele fungerer ikke toalettet om bord, så en lekker plastbøtte må gjøre nytten. Slik snegler timene seg av sted, driter blod, har feber, og vil egentlig være alle andre steder enn i Skagerak. Motiverer meg til å komme med sporadiske oppmuntrende tilrop til Bård, håper virkelig at han fikser det alene slik at ikke hele opplegget blir en fiasko. Har heldigvis selskap av Therese på akterdekket, hun er nesten like dårlig som meg og angrer sikkert på all nærkontakt etter Budapest. For en herlig tur. Tenker at jeg skal heller aldri alene over Skagerak igjen, i hvert fall ikke ennå.
De siste 3 timene går svært sakte. Ser at Bård henger med hodet og er sliten, regner med at den plagsomme motstrømmen langs norskekysten ikke akkurat bidrar til å holde humøret oppe. Vi er uansett så nær nå at jeg er sikker på at han ikke gir opp, men det er faktisk stummende mørkt når vi etter 15 timer og 15 minutter passerer den ?ytterste nøgne ø?. Endelig kan Bård gi seg, han er sliten men absolutt oppegående etter den strabasiøse turen. Vi klapper til kai i Grimstad rundt kl 2200, ingen jublende folkemengde, men heldigvis noen kjente fjes og representanter fra lokal presse og Norsk Luftambulanse. Luftambulansen var til stede fordi Ringnes Battery ønsket å gi Bård og meg et personlig honorar på til sammen kr. 20.000,- for gjennomføringen, noe vi ønsket å gi til en egnet organisasjon ettersom vi definitivt ikke krysser Skagerak i kajakk for å tjene noen kroner til oss selv. Valget falt på NLA, som er en operativ organisasjon som driver et viktig livreddende og samfunnsnyttig tilbud vi alle en dag kanskje kan få bruk for.
Ettertanke
Lå i senga mi på hotellet i Grimstad og tenkte litt på de barske menn som tilbake i 1809 krysset Skagerak i robåter for å hente mat til sultende familier i Norge. Hvor mange av dem kom aldri tilbake, og hvilke utfordringer møtte de over lunefulle Skagerak. Vi hadde følgebåt, all slags elektronikk og HRS i bakhånd på vår tur over. Sett i forhold er det sikkert ingen prestasjon å padle over Skagerak slik vi gjorde det, men for oss var det absolutt det. Eller kanskje ihverfall for Bård, jeg lå jo stort sett på ryggen i følgebåten. Nå må vi finne på noen nye utfordringer til neste sommer, har noen ideer allerede. Sikkert ikke lurt å avsløre alt for de der hjemme ennå, bedre å vente til minnene fra Skagerak er litt mer diffuse.
Takk til
Ringnes Battery og Seabird Designs, som gjorde prosjektet mulig.
Torstein Augland og Jørn Gjessing som navigerte følgebåten.
Therese for teknisk support og materialforvaltning.
Tellus Works for film og bilder.
Kjetil og Bård
For de spesielt interesserte:
Strekning: Hirtshals ? Grimstad
Distanse: Ca. 125 kilometer.
Estimert tid: Ca. 15 timer.
Estimert snittfart: 8 km/t (4,3 knop)
Start: Kl: 0600
Landkjenning: Kl: 2100
Sol opp Hirtshals: Kl: 0652
Grålysning: Kl: 0552
Sol ned Grimstad: Kl: 1938
Skumring til: Kl: 2038
Seabird Designs Expedition havkajakk.
Lengde: 530 cm.
Bredde: 59 cm.
Vekt: 19 kg.
Materiale: Karbonfiber.
Padleåre:
Seabird Designs delbar wingåre A5.Spruttrekk:
Seabird Designs neopren med sele.
Vest:
Hydraulics Ocean Pro
Navigasjon:
Bård- Garmin C60
Kjetil- Garmin Map 76CS
Bekledning:
Neopren shorts fra Hydroskin.
Langarmet padletrøye fra NRS.
Padlesko/ Desperado socks fra NRS.
Sikkerhetsutstyr:
PLB - Personal Locator Beacon (McMurdo)
Strobeligth
Rød og hvit blinker på ryggen
Hodelykt
Laser rescue light rød
Kniv
Raketter - håndholdt penn med 9 skudd
Slepeline i eget belte
Pumpe og årepose
Padlekompis med samme utstyrspakke
Reserveåre (i følgebåt)
Mat og drikke som ble medbragt og stort sett fortært:
To drikkeposer x 2 liter vann og Maxim tabletter oppløst i tynn blanding (halvparten brukt)
Fem halvlitersflasker med rent vann
To halvlitersflasker med is-te
Tre bokser med Battery sportsdrikk
Pose med mandler og rosiner
Energibarer (3), recovery-barer (1) og gel chews (1 pose) levert av Honeystinger og Maxim
Nudle-suppe av typen rett i koppen
2 doble skiver (toast med dansk salami - ja den røde og sannsynligvis ikke sunne typen)
2 bananer
Løitens linje ("in the spirit of" Terje Vigen og såvidt over kvoten) kun medbrakt
